Et relevant spørsmål som blir mer og mer aktuelt i en verden der den vestlige livsstil har forandret seg dramatisk de siste årene. Svaret på spørsmålet er at barn og ungdom ikke trenger å trene, men det betinger at de lever et fysisk aktivt liv, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle.
Lek og fysisk utfoldelse er naturlig for barn, men det kan se
ut som om vi voksne ikke har skjønt dette. Litt av årsaken til passive barn er
at vi bl.a. har blitt for overbeskyttende mht. farer og risiko. I tillegg er vi
foreldre blitt mye mer fysisk slappe de siste årene. Hverdagsfarer og risiko er
jammen et vanskelig dilemma, for du så mange farer barn utsettes for i dag.
Se på trafikk og biler, det var litt enklere på 50 og 60 tallet med få biler på veiene. Oppvekstvilkårene til barn i dag er heller ikke alltid gode, med få eller ingen leke/ friområder i tette byggefelt. Om man så har en lekeplass er det blitt ganske vanskelig å få disse godkjent, nettopp pga. sikkerhet. Dette har ført til at barn i dag kan se ut til å bli overbeskyttet og ikke får anledning til å lære å mestre et naturlig risikonivå, noe som igjen gjør dem enda mer fysisk passive.
Vårt viktigste råd er å stimulere barna til fri lek på barnas egne premisser.
Men det fins da så mange aktivitets tilbud til unger?
Dilemmaet med mange aktivitetstilbud er at de allerede fra starten er spesialiserte tilbud for en idrett eller sport. Vår anbefaling om en absolutt vil sende barna på trening, - så bør det være av typen alltrening der man driver med forskjellige aktiviteter med mye innlagt lek og moro.
Vi tror det beste er om ungene selv kan aktivisere seg. Generelt sett drives de fleste aktivitetstilbud på ideelt basis gjennom f.eks. et idrettslag. Veldig ofte drives selve treningen av en av foreldrene selv, og de fleste av oss har jo ikke kompetanse til dette. Unger er veldig vare for følelsen av å mestre det de driver på med. Man skal ikke gjøre store feilen før man kanskje har mer eller mindre ødelagt gleden av å utøve en idrett.
Her kommer det vanskelige inn, nemlig det at man også presterer i idrett. Dette er greit nok, men spørsmålet er når unger er modne nok til å bli fortalt at de ikke er gode nok for f.eks. fotballaget. Det er fysisk aktivitet ungene trenger, og konkurranse seg imellom har de nok av hele tiden. Vi tror den ekstra prestasjonsorienteringen vi voksne organiserer er uheldig, rett og slett fordi ungene er så forskjellige og mange ikke er modne for å bli satt på enda en "reservebenk" i ung alder.
Veldig ofte har barnetilbud i spesialidretter en tendens til alt for tidlig å dreie over fra å være aktivitetsorientert til å bli for prestasjonsorientert.
Organisert trening er vanskelig å få effektiv for barn, det blir mye venting, kø og kanskje uro. I løpet av en trening på 1 time, har man kanskje kun hatt 10-15 min med puls over hvilepuls. Det blir generelt lite ut av det. Vi har også observert at unger ofte blir sendt på trening, men det kan virke usikkert om det er etter foreldrene eller ungenes ønske. Vi voksne kan aktivisere barna våre selv, og da er det realistisk at vi i hvert fall kan greie dette i helgene.
Den gode, gamle turen i skog og mark, det være seg på beina, på ski eller sykkel er et flott barnetilbud.
Kristiansen familien prøver å praktisere dette. Vi har lyst til å påpeke at vi ikke er en slik prektig familie der ungene kommer og tigger og ber når vi kan dra ut på tur søndag morgen. Det er ikke slik unger er, i hvert fall ikke våre. Det er et styr og en "krig" uten like hver gang for å komme seg av gårde. Det er alltid minst en som slår seg vrang, en som ikke har lyst, en som ikke finner de riktige klærne osv.
Vi tror det ligger i menneskenaturen det å alltid velge de lettvinte løsningene, for voksne som for unger. Vi er redd dersom foreldre ikke tar denne lille "krigen" med ungene, så blir det fort heller TV, data og snop og alt det kortsiktige og lettvinte. Så om det er en trøst, så håper vi vår situasjon er normal, at mange kjenner seg igjen, men vi oppfordrer alle til å ta denne kampen.
Friluftsliv og helgeturer må nemlig også læres som andre ting, og dersom ikke vi foreldrene greier å lære ungene våre dette, er vi redd ingen andre vil gjøre det. Som regel går det greit når vi endelig etter mye styr har kommet oss avsted. Vi pleier da alltid å legge inn belønninger i form av besøk på f.eks. ei markastue med servering av kakao og skolebolle, og vi har oftest med drikke og sjokolade.
Ved hjemkomsten har vi alltid et standardrituale med varmt karbad og peiskos. Så etter en 2-3 timers tur er det alltid bare fryd og gammen, og man finner fort ut at det hele faktisk er bryet verdt.
De viktigste råmodellene og forbildene for barna er og blir oss foreldre. Generasjonen foreldre mellom 30 og 50 år har etter hvert kanskje lagt oss til vaner det er verdt å tenke på. Vi tenker da f.eks. på vanene eller uvanene i bruk av bil. Vi kan ikke forvente at barna forstår at det går an å bruke beina, når vi voksne ikke forstår det.
Foreldre gir ofte god støtte til ungene når ungene er små, så blir nok foreldrene mer og mer usynlige jo eldre ungene blir. Man har imidlertid alltid en liten minoritet foreldre som ikke vet hva "godt" de skal gjøre for ungene, med andre ord de foreldrene som er for synlige. Disse foreldrene lever seg sånn inn i prestasjonsrollen på ungenes vegne, at de fort kan bli en stor belastning for ungene sine. Det er ikke få unger som er ødelagt pga. overambisiøse foreldre.
Det er vanskelig i dag å kombinere noe praktisk med noe nyttig, samtidig å få forståelse for at det kanskje er mye bedre enn all trening. (som normal, aktiv barnelek, sykling til butikken, snø måking osv.) I dag skal det være kult, eksklusivt (helst engelske importord ingen vet hva betyr) og det skal helst koste mye, jo mer det koster jo bedre. Det er absolutt utfordrende å være foreldre til barn i dag!
Vår anbefaling overfor for barn er ikke bare basert på vår egen erfaring. De aller fleste barn har kontakt med organisert idrett gjennom det lokale idrettslaget. Utfordringen er at ved konfirmasjonsalderen, alderen er da 15 år, ja, da har allerede størsteparten av barna meldt seg ut av den fysiske idrettsaktiviteten.
Dette er veldig dramatisk, og en må jo spørre hva i all verden er det som har skjedd? Nå er absolutt tiden inne for at ungdommen for alvor går inn i organisert idrett, og så velger de fleste å slutte. Forskningsarbeider gjort på dette området konkluderer bl.a. med at den tidlige spesialiseringen og konkurransepress i ung alder er noe av forklaringen.
Kanskje idrettslagene gjør seg selv en bjørnetjeneste i å rekruttere de små for å skaffe seg kortsiktige inntekter, for så å tape både utøvere og seinere inntekter alt for tidlig.
Ungdomstiden er alderen man virkelig begynner å bli moden for organisert, fysisk aktivitet. Fortsatt er det et dilemma å balansere den fysiske aktiviteten for ungdom, og utfordringen står igjen mellom det å være aktivitetsorientert eller prestasjonsorientert. Det ideelle er å ha en individuell miks av disse to, noe som imidlertid er vanskelig i f.eks. lagidretter.
Man må tross alt følge laget, slik at for mye skreddersøm blir vanskelig. I individuelle idretter er det lettere å tilrettelegge for de som vil trene og konkurrere mye eller lite. Foreldrene er fortsatt viktige støttespillere for ungdommen, men nå når ungdommen fortsatt trenger støtte, er foreldrene oftest borte. Ungdom tåler trening godt til tross for at de vokser og utvikler seg mye i denne ungdoms perioden.
Gutter går over fra å være gutt til gradvis å bli mann, og jenter utvikles fra jente til kvinne. Spesielt denne fasen der jenter blir kvinner skal man være veldig oppmerksom på. Det er helt naturlig at det skjer en stor og brå vektøkning i denne fasen, og dette vil i overgangsfasen påvirke prestasjonsnivået. Man skal være ytterst varsom og forsiktig i omtale av vekt, rumpe osv. i denne høyst følsomme perioden av livet.
Slanking er og blir et høyst risikopreget prosjekt som bør unngås i denne perioden. Det er viktig å forstå at det som skjer er helt normalt, og det er en overgangsperiode alle går gjennom. Foreldre bør følge godt med, og uheldigvis er det altfor mange inkompetente trenere (oftest mannlige) der ute.
Det hadde vært vårt ønske om ungdom hadde tilegnet seg den kunnskapen vi har formidlet innen grunnfilosofien, planarbeid, mestring og innen temaet treningslæren. Kunnskapen vil danne grunnlag for forståelse og innsikt, samt at man innarbeider gode vaner basert på kritisk vurdering, og ikke på tilfeldig synsing og myter.
Det er fortsatt viktig å være allsidig, og ungdom skal være spesielt forsiktig med store belastninger i form av f.eks. vekttrening og store mengder trening. I denne aktive vekstperioden er kroppen spesielt utsatt for belastningsskader, skader som kan forfølge en ungdom resten av livet.